Savn.

Det er ikke det at det ikke er deilig å være alene. Det er ikke det at jeg ikke klarer meg selv. Det er ikke det at jeg kjeder meg. Det er ikke sånn at livet stopper opp. Men i disse dager er hvert minutt hellig. Og jeg har nå ventet i 14 dager på at mannen min skal komme hjem igjen. Blir ikke det samme med de korte og upersonlige telefonsamtalene over ip-telefon. Noen ganger er det vanskelig å forklare humøret og følelser, så da blir det snakk om været. Det er sånn hverdagen går for oss her i Haukeveien når Stig er i Nord-Norge. 14 dager på og 14 dager av. Selv om jeg syns egentlig jeg blir snytt for en dag, når han reiser tildlig tirsdag morgen, men kommer sent hjem tirsdag kveld. 
Og i dag, som telefonen ringer, og jeg merker med det samme at noe ikke er på topp. Klumpen i halsen er dirrende, utrolig stor og i veien, når jeg skal svare ja på at Stig ikke kommer hjem i dag pga av tåke. Og Stig i andre enden sier ti ganger, i ren frustrasjon, at han ikke kan få helikopteret til å fly i tåken. Da er savnet stort, føles som tortur, og hele verden er umenneskelig og ond. Savn er både vondt og godt.               

På en annen side......................................;-)